“PR- og kommunikasjonsbransjen en lukket bransje, fylt av eks-politikere og tidligere journalister som lurer rundt i gangene og gjør sitt beste for å fremme sine kunders agenda”. Et slikt utsagn vil mange i dag si seg enig i, men sannheten er nok en ganske annen.

PR-byråer er ikke noe nytt i Norge. Norges første PR-byrå ble grunnlagt av Nils Magne Apeland tidlig på 1960-tallet. Apeland var en pioner innen PR i Norge og han ga ut flere fagbøker om emne. Han hadde bakgrunn fra avisbransjen, var utdannet sosialøkonom og var en sentral skikkelse bak en rekke kampanjer, deriblant kampanjen som så Norge innføre fødselsnummer i 1964. Selskapet Apeland grunnla ble overtatt av hans sønner Ole Christian Apeland og Nils Marius Apeland, som i dag er begge aktive i norsk PR-bransje og har begge blitt tildelt kommunikasjonsbransjens hederspris “Gullkorn”. Så hva er det som gjør at bransjen har et til tider så frynsete rykte? Mange vil hevde bransjen på mange måter har hatt et frynsete rykte helt siden Apeland grunnla Norges første PR-byrå, mens andre vil si det startet da PR ble til kommunikasjon og man fikk byråer som First House, som ansatte eks-politikere og veletablerte journalister og NRK veteraner over en lav sko . Alle med enorme nettverk og evnen til å påvirke enkeltpersoner i betydningsfulle posisjoner. For mange fremsto bransjen på 1990-tallet som en trussel mot både demokrati og den frie pressen. Lobbyvirksomhet ble et det nye it-ordet, den frie pressen stilte en rekke kritiske spørsmål til bransjen og gikk deres arbeidsmetoder etter i sømmene.

Men hva er status i dag?

Kommunikasjonsbransjen har gjort en enorm jobb med å fremme åpenhet og etiske retningslinjer de siste 10 årene. I en bransje som har mer enn doblet antall ansatte på bare 15 år, er det helt naturlig at man vil møte på en del hindringer som må overkommes og diskuteres underveis. Selv om enkelte aldri vil stole helt på en som jobber med PR og kommunikasjon, er sannheten at de aller fleste byråene i bransjen i dag spiller etter de samme reglene og strengt etiske grunnlag. Ja, det er en bransje hvor mange eks-politikere skaper seg en ny karriere og en lang rekke journalister har gått fra avishusene til kommunikasjonsbyråene, men det er i stor grad grunnet store omorganiseringer og oppsigelser. Mediebransjen har måttet gjennomgå enorme omstruktureringer de siste 10 årene, mye takket være sosiale mediers enorme vekst. Dermed har mange journalister måttet se seg om etter nye stillinger, og både private og offentlige bedrifter har av samme grunn måttet bruke langt større ressurser på både intern og ekstern kommunikasjon. Samfunnet vårt er i konstant endring og god kommunikasjon i alle kanaler er avgjørende.

Hva gjør PR- og kommunikasjonsrådgivere?

I følge Kommunikasjonsforeningens egne tall er det 14 prosent av medlemmene som jobber med lobbyisme til daglig. Med andre ord, en meget liten del av en stor bransje. De aller fleste innen PR og kommunikasjon jobber med langt mindre spennende oppgaver som intern kommunikasjon, mediehåndtering, web og sosiale medier, samt strategiske kommunikasjonsplaner for store og små selskaper. Dette er oppgaver som er av stor betydning for alle typer selskaper i dag og mange av disse krever enorm kunnskap og ofte flerårig utdannelse. Kommunikasjon er et fag på lik linje med alle andre fag og som privatpersoner ville vi ikke ansatt en postmann for å installere en nytt sikringsskap i huset vårt. Så hvorfor skulle ikke bedrifter og det offentlige benytte seg av fagpersoner når de trenger hjelp til kommunikasjon, både internt og eksternt?

Trolig er mye av usikkerheten og synsingen rundt kommunikasjonsbransjen grunnet det faktum at det fortsatt er en relativ ung bransje og som de fleste andre nye bransjer vil det nødvendigvis være en periode med prøving og feiling, men den tiden kan man nå trygt si er over for kommunikasjonsbransjen i Norge.